Where am I going? Out of my mind.

            ”Walking safari” i bydelen Maramba i Livingstone ga meg blandede følelser. På hvilken måte passer ordene gamlehjem og barnehjem sammen med safari? En omvisning i et dårligere strøk av byen, folk på utstilling, gamle og slitne som unge og redde. Dette var folk som ble tatt vare på, noen av de heldige, som faktisk har det ganske bra i hverdagen. Og hvem vet, kanskje de synes det er koselig med besøk av rare, hvite mennesker med et stort kamera rundt halsen? Kanskje er de stolte av å kunne vise fram hvor godt de har fått det? Men jeg sitter allikevel igjen med en litt ekkel følelse. Det å komme, se på og gå igjen, det blir feil for meg.

            Men sånn er det kanskje å se det fra vår side. Vi som tror vi har det så mye bedre, og som kommer ”ned dit” og syns synd på de fattige. Og så tar vi bilder av dem, for å kunne vise hvor eksotiske vi har vært når vi kommer hjem. Litt som en dyrehage, for å sette det på spissen…

            Etter å ha besøkt Old Peoples Home, angivelig Zambias største, og tatt en tur innom et lokalt marked, kom vi til den posten på programmet som gjorde mest inntrykk, nemlig barnehjemmet. Der bodde det foreldreløse barn fra 3-4-årsalderen opp til 16-17-årsalderen. Vi fikk en kort innføring i prosjektet av nonnene og de lokale som jobbet der, og mulighet til å kjøpe smykker og diverse håndverk som barna hadde laget selv, før vi fikk ”hilse” på barna.

Hilse, i gåseøyne. Vi kom inn i et stort rom, kanskje et aktivitetsrom, der det satt barn langs alle veggene. Store, mørke øyne møtte oss, redde, kanskje nysgjerrige, trøtte, kanskje litt uinteresserte, antakeligvis akkurat sånn vi ville vært hvis det kom en stor gruppe med mennesker bare for å se på oss. Så sang de en nydelig sang for oss, før det ble åpnet for spørsmål og småprat. Men ingen turte å ta første ordet, hva skulle man si? Ikke før vi var på vei til utgangsporten, da boblet det over for flere av oss. Var dette alt? Kunne vi bare valse inn på denne måten, og kikke for vår egen nysgjerrighets skyld, og så dra tilbake til hotellet igjen for å hoppe i bassenget eller dra ut og spise? Burde ikke vi bidra med noe? Jo, vi burde bidra med noe, og det skulle vi. Det ble med en gang avtalt med guiden at vi skulle få komme tilbake noen dager senere, en lørdag da barna ikke var på skolen, for å få lov til å være med å leke, tegne, spille ball og kanskje prate litt.

Og denne lørdagen var fra første sekund noe helt annet enn en safari. Jeg vet ikke hva barna var blitt fortalt om oss, eller hva de forventet, men straks vi var innenfor porten ble vi møtt av smil og latter. Nakne barneføtter som løp rundt på plassen. Barn som løp og gjemte seg, og tittet nysgjerrig fram for å se om vi fulgte etter. Og det tok ikke lang tid før de hoppet opp på fangene våre, dro oss med ut på fotballbanen for å spille eller inn i aktivitetsrommet for å vise fram et lekefly. Det fantes ikke tegn til sjenanse eller forlegenhet, det var ingen redde øyne, ingen barn som trakk seg ut av ringen når vi lekte.

Det virket som noen helt andre barn enn de vi møtte første gangen. Store, mørke barneøyne som smilte, og som ønsket å kommunisere med deg. Det var høylydt sang og samtale, ingen skjønte noen ting, men alle lo og gledet seg!