Click to view slideshow.

We went to our first basketball game. This was a college basketball game between the Georgetown Hoyas from D.C. and the New Jersey somethings, I think. The Verizon Center was pretty empty, and I don’t even remember who won. I remember us having a bet about the final score, and me loosing the bet.

The Washington Semester Student Association invited all the Washington Semester Students to a Second Chance Prom. For some of us this was our first prom, a chance to drink lemonade and dance to bad music. For others, an opportunity to get drunk in their rooms and entertain us all on the dance floor. All great fun!

We went to Alexandria, a beautiful place in Virginia, right outside of D.C. This place holds charming cafes, quircky stores, a nice waterfront and American diners, among others. Group pictures is one of our great joys! This one displays Caroline, Benjamin, me, Daniel, Kristoffer, Henrik and Miriam, exercising extreme sports by the waterfront. We were also (so lucky as to be) entertained by the Supreme Chord Choir.

The Georgetown Media Group office in Georgetown, where Tori and I interned during our Journamlism semester, is a charming old townhouse. We usually prefered the chairs by the fireplace, leaving the desks empty. In December we finally got around to take some pictures inside the office. Tori spent valuable working hours shooting a self-portrait in the mirror in combined kitchen and bathroom.

I nagged people about ice skating for a long time. The first time I tricked someone into going with me, the line was too long. The second time, however, Ingrid, Mari, Brooke, Tori and I got to ice skate for an hour at the Sculpture Garden.

We had a journalism Christmas party at some of the Norwegian girls’ appartyment, with home made mistletoe and a tacky screensaver. This was were we had started the Journalism Tuesday Tradition and it was only fair that this was were we would have our final journalism party!

Our professor also treated us to a mexican meal at Guapos in Tenleytown as a final class party for unit two of the journalism students. The afterparty did, of course, tak place at the local bar, the Dancing Crab, which is were most of the journalism Tuesdays inbetween have been spent.

On our last day of class, we got this extremely touching picture taken. Caroline, me, Jane, Kristoffer, Mary, Caroline, Murphy, Christina, Alexandra, Nico, Elizabeth, Jannik, Luca, Tom, Isabel, Professor Gil Klein, Lisa Mari, Joy, Thomas, Anthony, Linn and Pernille. Toghether we’ve seen a lot of D.C., we’ve met multiple journalist, media lawyers, lobbyists and politicians with more or less interesting stories to tell, we’ve written spot news stories, features and profiles, we’ve read, written, complained and had a lot of fun!

In November school eventually got busy, and time was suddenly running out. From not being great at updating my blog, I went to worse. Or, I went to a full stop. Getting better at this is not one of my new year’s resolutions, I’m realistic.

Anyways, continuing where I left of, November came and went by quickly! Besides more intense school work, we also realized that our time together in D.C. would be over in no time. Therefor, running back and forth between classes, pubs, speakers and travelling became our habit.

Shenandoah, Take Two.

First of all, we planned our second trip to Shenandoah National Park. The Shenandoah Revival Trip included 19 people, including AU students and friends of friends. This time we had school deadlines coming up, and we decided to stay for two nights in the big house in Massanutten, just relaxing, making good food, and hopefully get some hours of good work done.

Campus Life

Back at campus in Tenleytown we spent time playing poker, watching bad movies and having bad beer at the Dancing Crab. It felt like everyone needed to be as social as possible, and every night ended in making plans for the next day. I recognice this feeling from my year at a ‘folk high school’ in Norway: believing that sleeping is overrated, and only wanting to hang out. Which eventually becomes exhausting. Though, we created a lot of good memories these weeks!

Thanksgiving

The end of November is the beginning of the holiday season, and thanksgiving serves as the kick-off! After handing in our first research paper draft we had a week to travel, relax and celebrate! Henrik, Tori and I got on a plane to Chicago, Illinois, as soon as internship was over on Friday, November 18. In Chicago we stayed with Andrew and Meryl, who showed us downtown, good vintage shopping, cozy cafés, Willis Tower, an arcade museum, a micro brewery restaurant and a great time! On Monday we had a flight to Boston, Massachusetts. With Chicago being the windy city due to the lack of any kind of hills or mountains anywhere around, Boston made quite a different impression. With tiny cobblestone alleys, seafood and “historical” sights this city won me over. And that’s an achievement after our three days in Chicago. Boston, besides being a charming city, holds a lot of American history. After studying American politics and history, it was exciting to see the places where a lot of these things happened, all from rebelling against British rule to initiating the American government (that is frustrating us today). Boston is also the home of two famous universities which we visited; Harward and MIT. We met our good friend and classmate, Amanda, and I had the famous New England’s ‘Clam Chowder’ for dinner. On Wednesday we were picked up by Jenny, also an AU student, Erik flew in from D.C. and we all went to Jenny’s home in Providence, Rhode Island, to celebrate Thanksgiving. Besides eating too much turkey, stuffing, mashed potatoes, gravy, pumpkin pie and I could go on forever, Jenny showed us Brown University, Prospect Terrace Park and Providence State House which has the world’s second largest unsupported marble dome, or something like that. Our last stop this time was New York City. Erik, Henrik, Tori and I took a bus from Providence, and settled in a hostel in Brooklyn, New York. We enjoyed the sunset in Williamsburg, looking over towards Manhattan, and went on to Brooklyn Brewery for some good beer. In Manhattan we all had different preferences, so we split up! I went to Central Park, Madison Square and Grand Central Station before I met Tori in Chelsea and walked the High Line up to Times Square. We saw the musical “Memphis” on Broadway. The last day we visited Colombia University, Morningside Park and Central Park, again. I’ll never get enough of Central Park.

And then there was only a month left.

First of all, it is possible to have a life and be a journalist. McCarren, having a family and actually travelling with Bill Clinton at nine months pregnant, is a living proof of that. All the other speakers saying that your life as a journalist is going to be a living hell, a shift between crying, puking and no sleep, they were starting to bother me.

I might have mentioned before, at least to those at home whom I speak with from time to time, that the work ethics preached by most of our speakers here don’t suit me; I’m not willing to give up my friends and my family, and I have not known since age 3 that I wanted to be a journalist. I still don’t know that, and according to a lot of people over here, I’m not cut out to work in the media busniess. At least that’s how their message comes across to me. I don’t know, and I certainly don’t hope, that that’s what they really think.

McCarrens view on work ethics suits me better. She thinks that by doing what you like, and doing it the best you can, you’ll stay in the game. Perfect! Because when people ask me “what I want to be when I grow up”, my most frequent answer is “the best at what I do”. Kind of arrogant, maybe, but I believe that doing what you’re good at makes you happy, and being happy with what you’re doing makes you even better.

Further, McCarren talked about choosing your battles. Know when to pick a fight, and when to let things pass. Most of the time, sulking and screaming and yelling isn’t going to get you anywhere, so why bother? It’s a waste of time and energy. And, from my perspective, it might cost you good relationships.

I’m not saying that you should let everything go in order for everyone to like you (which is something I might do from time to time), but both McCarren and a lot of our speakers have stressed the importance of networking, and having contacts. It’s a fine line between voicing your oppinion and keeping quiet in the right situations, but basically, just consider what you want to say and how you’re going to put it.

In short, my thoughts about going into journalism was revived today. I don’t know how, or when, or even if, but at least it’s still an option. I was almost wanting not to be in the media business, just to prove a point: I don’t want to be the person that these people are telling me I have to be. Good thing that not everybody is like that.

Enda gjenstår det største i morgen, på selve dagen. Tori og jeg har blitt spurt om å være med og hjelpe til med en fotoshoot med The Georgetowner, avisen vi har internship hos. M Street og Wisconsin i Georgetown stenges nemlig av for trafikk, og gatene fylles opp med fulle og utkledde mennesker i alle former og fasonger, sies det. Det er i dette nabolaget at filmen “The Exorsist” ble spilt inn, så stemningen burde være satt. Tori og jeg skal dukke opp som glade, norske turgåere (mest for å holde varmen i et stadig kaldere Washington).

Busboys and Poets

I dag trengte vi et avbrekk fra både sur vær og gal ståhei. Valget falt på den kombinerte bokhandelen, restauranten og baren, Busboys and Poets. Det var et godt valg! Etter en kjip tur i taxi (metrosystemet pusses opp hver helg) med en surmulende sjåfør kom Tori, Ingrid og jeg til dette utsøkte stedet for å bli. Vi grodde fast i stolene og koste oss med god mat, kaffe og skolearbeid i flere timer, og til slutt en sorbetdessert. Og jammen ble vi påspandert et stort stykke med sjokoladekake på deling, av en tilfeldig servitør:

- Servitør: Do you like chocolate?

- Kristin (ser forfjamset ned på sorbeten min og tenker at jeg ikke har så lyst på sjokoladesaus i dag): Hm, no thanks.

- Tori: Hæ??

- Ingrid: Du LIKER sjokolade, Kristin!

- Kristin: Hum, yes… Yes, I like chocolate!

- Servitøren setter et stort kakestykke på bordet og sier: Bacause you’re all so pretty.

SÅNN skal det gjøres.

Hårbåndet

På vei hjem fra Busboys and Poets fikk jeg et kompliment for hårbåndet mitt. Ja, det høres trivielt ut, men dette hårbåndet har virkelig vært en boost for selvtilliten. Det er helt magisk, rett og slett. Og etter hele sjokoladekakeafferen vil jeg påstå at hårbåndbemerkelsen satt prikken over i’en. Hva annet kan et magisk hårbånd få til å hende, tenker kanskje du? Et magisk hårbånd kan få en mer-enn-middelaldrende mann til å fri til deg på byen (noe av klientellet på Madam’s Organ trekker gjennomsnittsalderen oppover). Og det kan gi deg stjerne i boka hos en kjendis.

(H)kjendisen

På lørdag ble nemlig Tori og jeg sendt til Sprinkles Cupcakes i Georgetown, for å dekke et arrangement for The Georgetowner. Dette innebar Red Velvet cupcakes, skuespiller Kerry Washington (som jeg frem til fredag aldri hadde hørt om) og organisasjonen Americans for the Arts. Artikkel og bilder kommer i neste nummer av The Georgetowner, på tirsdag. Dette kan du finne på Georgetowner.com hvis du er interessert, ved å trykke på bildet av det nyeste nummeret. Og det viktigste, jeg siterer Kerry Washington: “I like your headband, it’s really cute!”

Og ellers

Forrige helg leide vi biler, motellrom og villa, og koste oss glugg i Shenandoah National Park og Massanutten i to dager. Så glugg at vi har rekrutert en dobbelt så stor gjeng som reiser tilbake helgen om to uker. Foruten bjørner og slanger kan Shenandoah by på vakker natur og fine turstier. Villaen i Massanutten har alt fra peis til spillrom. Vi gleder oss fælt til Shenandoah Revival Trip!

Skolen blir travlere og travlere. Vi har vært gjennom spot news story, news lead og news feature, og neste prosjekt er profile. Jeg prøver å komme i kontakt med en danser i The Washington Ballet for mitt portrettintervju. Samtidig som vi har innleveringer farter vi fortsatt rundt i byen for å møte mer og mindre spennende journalister og politikere. I morgen skal vi på lunsj på The National Press Club og høre Herman Cain, en av de som kjemper om den republikanske presidentnominasjonen, tale. Det mye omtalte research project vil jeg helst ikke snakke om. Ugh. Sånn går dagene!

Hasta la vista!

Washington by Night

For nesten to uker siden tok vi en nattlig vandring rundt The National Mall. Det var imponerende å se bygninger, monumenter og memorials i flombelysning. Vi var litt overrasket over hvor stille det var i USAs hovedstad på en lørdagskveld, det er ikke vanskelig å se at Washington ikke er den livligste byen i landet. Men når det kommer til monumentale byggverk stiller Washington sterkt.

Den samme helgen hadde vi fantastisk sommervær. Lørdag og søndag ble for det meste tilbragt i sol og 25 grader med kaffe på Starbucks eller milkshake på gresset på Tenley Campus.

New York

Vår første tur utenfor Washington gikk til New York. Etter fire timer på buss kom Henrik, Tori og jeg til en by som på alle måter er annerledes enn den vi bor i. Arkitekturen, folkemengden, forurenset luft, liv og røre. Det er kanskje klisjé, men det er ikke for ingenting at New York City er The City that Never Sleeps. På drøye to døgn klarte vi å få med oss Time Square, middag og øl i SoHo, tur til Frihetsgudinnen på Liberty Island og Ellis Island, Ground Zero, Financial District og Wall Street, Brooklyn Bridge, Fifth Avenue, Madison Square og Flatiron Building, Empire State Building, utsikten fra Rockefeller Center by night, middag og vin i Greenwich Village, Upper East Side og Central Park, vintage shopping i Greenwich Village og parkliv på Washington Square. Det var utrolig mye å se og enormt kule fotomotiver, jeg må innrømme at jeg så mye av NYC gjennom et fotoapparat. Man kan trekke linjer fra både Washington og New York City til Europa. Washington minner mest om Europa når det gjelder arkitektur, men er veldig amerikansk når det gjelder kultur. NYC, derimot, er en storby med skyskrapere, streets og avenues som du ikke finner i Europa, men virker kulturelt sett mye mer europeisk. Her har man ikke tid til å si “Hi, how are you today?” før du må betale for kaffen og gi plass til nestemann i køen.

Studentliv

Vi har hatt midterm og skrevet en news feature. Spennende å vente på resultatene, de første karakterene i år. Internshipet hos The Georgetowner er bra. Noen dager er spennende, og andre er kjedelige som få. Men i morgen skal vi ut og kjenne på høststemningen i Georgetown og lage en liten reportasje om denne nydelige årstiden! Vi skal også gjøre research til motespalten Haute & Cool. På jobb må jeg kanskje legge USA-studier og statsvitenskap litt på hylla, men jeg jobber med et research project, som ligner litt på en norsk bacheloroppgave, der disse tingene er mer relevant. Jeg skal skrive om the free press i USA, med utgangspunkt i den grunnlovsfestede pressefriheten, og diskutere problemer som har oppstått mellom media og staten, og national security. Pressen argumenterer med at folket har rett til å vite hva landets styringsorgan, som jo er folkevalgt, driver med til enhver tid. Kongressen og det Hvite Hus mener at landets og folkets sikkerhet er best ivaretatt når enkelte ting forblir hemmelig. Begge har grunnloven på sin side, og ofte må The Supreme Court ta omstridte avgjørelser. The Pentagon Papers, WikiLeaks og The Bay of Pigs er tre forksjellige eksempler på konfrontasjoner mellom staten og media.

Neste eventyr

I morgen, etter jobb, er vi ni stykker som har leid to biler og setter kursen mot Shenandoah National Park. Vi sover på et motell første natten, på lørdag skal vi ut på tur og overnatte i en villa i skogen. Jeg gleder meg til å leke med brunbjørnene i villmarken og se solnedgangen i høstfargene.

Høsten har kommet til Washington, for korte perioder om gangen. Nå har vi 20 grader igjen, men i helgen dro vi på oss det varmeste vi hadde av jakker og støvletter, luer og skjerf før vi våget oss ut i det kalde høstværet. Det gjorde ikke helgen mindre koselig allikevel. Her sitter Henrik og jeg på gjerdet mens vi venter på metroen, på vei til Metro Center og The Old Post Office Building. Her finnes The Bell Tower, der du har god utsikt og oversikt over hele Washington. Bjellene som er i tårnet nå har noe med Kongressen å gjøre, og var en gave fra Storbritannia, en gang, og brukes til noe. Dette utsiktbildet er tatt østover fra tårnet, mot Capitol Hill og Kongressen.

Vi tok turen til sørøst for Capitol Hill, ca så sørøst som det er kult å dra, før man støter på narkotika og pistoler, tror jeg. Vi fant idylliske Eastern Market. Her får du tak i mat, håndverk, lopper og andre godsaker. Markedet holder til både utendørs og innendørs. Siden vi valgte å slå til på den kaldeste dagen hittil i Washington denne høsten, kan det hende at det hadde litt å si for den dårlige oppslutningen akkurat denne dagen. Men vi koste oss! Det står trubadurer på gatehjørnene!

Fra Eastern Market gikk vi innover mot sentrum, gjennom The National Mall, som ligger mellom Kongressen, Smithsonianmuseum og monumenter, og endte opp på en kafé i Chinatown. Etter noen timer gikk vi på kino. Jeg har blitt kjempefan av American Movie Theatre! På veien tok jeg dette bildet, som er et resultat av at jeg måtte løpe over veien for å ikke bli påkjørt. Husker ikke hva jeg ville forevige, men syns resultatet ble kult.

Until next time: Griseknoker eller cupcake?

På onsdag møtte vi Tom Rosenstiel. Han er an av forfatterne vi har på pensumlista i høst. Han jobber med etikk innen journalistikk, og gjør forskjellige undersøkelser om hva som er viktigst for journalistene, hva som er viktigst for leserne, og hvordan media utvikler seg i forhold til dette. Selvfølgelig var han opptatt av ny teknologi. Han er den første som har fått meg til å få lyst på en iPad. Vel, grunnlaget har nok blitt lagt av de veldig uoversiktlige nettsidene til The New York Times og The Washington Post, og de mye mer overkommelige iPod-utgavene av disse. Rosenstiels hyllest til iPad-en forseglet mitt neste julegaveønske!

På torsdag og fredag var Tori og jeg i Georgetown, på The Georgetowner. Vi begynte arbeidsdagene med en Cupcake fra Georgetown Cupcakes. (Hvor mange ganger kan man si Georgetown og Cupcakes på en gang?) På torsdag hjalp vi til med en del kontorarbeid i redaksjonen og til nettsiden. På fredag jobbet vi med en ‘sak’ om bilderammer, til neste papirutgave, som skal være en interiør- og hjemutgave. Vi vandret rundt i Georgetown på forskjellige gallerier og interiørbutikker, snakket med innehaverne og tok bilder av bilderammer. Jeg må ærlig innrømme at bilderammer ikke er mitt største interessefelt, så jeg håper jeg får jobbe med noe annet hvis jeg noen gang ender opp som skribent. Men det var jammen mye interessant man kunne lære om bilderammer når man snakket om det i flere timer! Bare synd vi ikke får skrive mer enn 200 ord. På fredag regnet det, og jeg hadde tatt på meg tøysko. Jeg var gjennomvåt på føttene hele dagen, og derfor ble jeg liggende hjemme i senga med feber hele helgen. Jeg har bare sett på “How I Met Your Mother” og har ingenting spennende å berette. Bortsett fra at vi var på baseballkamp i dag. Igjen. Og Washington Nationals vant, igjen.

Sånn ser jeg ut når jeg sitter på leserommet i Federal Hall og hører på musikk mens jeg prøver å forberede meg til neste skoledag, og skriver litt blogg. Har jeg ikke fått langt hår? Og har jeg blitt litt rundere i kjakane? I så fall er det ikke min skyld. Det er vafler, pannekaker, is og milkshake. Men nå er jeg snart over wow-så-mye-god-søt-mat-de-har-overalt-jeg-elsker-det-og-vil-prøve-alt-perioden. Det er den perioden som kommer etter 1) jeg-vet-at-det-er-utrolig-mye-usunn-mat-i-USA-og-jeg-skal-IKKE-spise-den-maten-perioden, og 2) det-er-umulig-å-ikke-spise-usunn-mat-perioden. Jeg vet ikke helt hvilken periode som kommer nå. “Time will show.” (Quote: Blodstrupmoen, Flåklypa Grand Prix.)

Det var alt for denne gang.

Denne uka har så langt vært innholdsrik. På mandag besøkte vi Kongressen og C-SPAN. Kongressen ligger på Capitol Hill, og her holder Senatet og Representantenes hus til, den lovgivende forsamlingen. Vi begynte i pressegalleriet til Senatet. Joe Keenan, direktør for Senatets pressegalleri fortalte oss om pressegalleriet før og i dag. Blant annet fikk vi vite at Mark Twain og Walt Whitman har reportert derfra. For USA-studenter som Tori og meg med ENG122 Amerikansk literatur og kultur friskt i minne er det ganske kult å tenke på. Keenan tok oss med  til Senatets pressekonferanserom der vi fikk leke senator for 1 minutt. Deretter gikk vi videre gjennom Kongressen til The Rotunda, som er det nøytrale området mellom Senatet og Representantenes hus. Dette er området under den store kuppelen på bygningen, som også skal være sentrum av sentrum i Washington, DC. Hvis jeg  husker riktig så var det president Abraham Lincoln som sørget for å gjøre Kongressen så storslagen som den er i dag, selv om han sto midt i en borgerkrig. Det var visst viktig å bygge kuppelen på Kongressen for å demonstrere at amerikanerne var et sterkt og samlet folk. Vi gikk videre gjennom Representantenes hus. På veien så vi mange av de 50 statuene som representerer alle statene, og den ene statuen av kvinner som finnes i Kongressen. Denne er av Lucretia Mott, Elizabeth Cady Stanton og Susan B. Anthony, forkjempere for kvinnelig stemmerett. Skulpturen ser halvferdig ut, fordi kunstreren mente at kampen for kvinnerettigheter også er halvferdig. Hvem skal få den neste plassen, mon tro? Til slutt kom vi til The Old Supreme Court Chamber, der høyesteretten holdt til fra 1810 til 1860. Igjen, for USA-studenter som i dette tilfellet har SAMPOL112, Amerikansk politikk friskt i minne så er dette veldig kult. Før vi var ferdige for dagen var vi også en tur innom C-SPAN, et nettverk som uavbrutt overfører det som foregår i Kongressen, via kabel-TV. C-SPAN er en helt uavhengig “non-profit organization” med et mål om å opplyse Amerika om hva som foregår i deres politiske sentrum, uten å påvirke innholdet i den ene eller den andre retningen. De har blant annet tre TV-kanaler og en radiostasjon.

Vi fikk besøk av Bob Schieffer på tirsdag, en levende legende innen journalistikk i USA. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har ofret han mange tanker før jeg kom hit til journalistikkprogrammet i Washington, men etter å ha lest litt i en av bøkene hans og sett på programmet hans, Face the Nation, så var det jo kult å ta fyren i hånda.

We have turned what used to be an amateur sport, into a professional sport.

- Bob Shieffer om journalistyrket

På tirsdag var jeg også med den andre journalistklassen til Newseum, der vi fikk se noen fantastiske fotoutstillinger blant annet. Jeg tror jeg kunne vært der en hel dag. Jeg kjøpte med meg The Pulitzer Prize Photographs som inneholder helt fantastiske og tidvis grusomme bilder og historier. Jeg kjøpte meg også Pocket Notes: Great Ideas der jeg kan notere ‘great ideas’, krysse av hvor ‘great’ den er på ‘greatness’-skalaen og om den er gjennomført, utsatt eller vraket. Great? Ellers drikker jeg kaffe og prøver å lese pensum. Men stort sett koser vi oss.

Howdy!

Denne uka har vært fin. Det viktigste er vel at jeg endelig fikk meg et internship. Nå jobber jeg hos “The Georgetowner” som er en lokalavis, eller mer et magasin, hovedsaklig for bydelen Georgetown i Washington. Her skriver vi om alt som interesserer leserne, det vil si at det er mye lokalt stoff, men leserne er jo selvfølgelig opptatt av mer enn det som skjer rett utenfor stuedøra, så vi kan utvide horisonten deres litt. Som interns skal vi hjelpe til med rettskriving, redigering, layout, nyhetsbrev og organisering. Men vi har også stor frihet og god mulighet til å bidra med research og reportasjer. “Don’t ask, don’t get” sier sjefen vår, og understreker at hva enn vi måtte interessere oss for så er muligheten stor for at vi kan få lov til å skrive om nettopp dette for “The Georgetowner”. For de ønsker at vi skal få mest mulig utbytte av internshipet, og jo mer vi lærer, jo mer kan vi gjøre for avisa. Win win. Dette blir bra! Og vi jobber i veldig sjarmerende lokaler i et lite “townhouse” i Georgetown, som forresten er en ekstremt koselig bydel.

“Don’t ask, don’t get.”

I og med at jeg faktisk har fått meg et internship, det at jeg måtte på et par intervjuer for å få det, at lesingen begynner å intensivere seg og at oppgaver begynner å bli flere har gjort sitt til at vi ikke har vært like flinke til å se Washington denne uka. Det kan bli en utfordring å balansere skole og fritid etterhvert. Men vi er så heldige at vi får se litt av byen i skoletiden, siden vi reiser så mye rundt. På mandag besøkte vi Newseum (moro for de som liker ordspill!) som har utstillinger og undervisning om nyheter og media. Desverre måtte jeg gå tidlig for å få med meg et jobbintervju, så jeg skal prøve å komme meg tilbake dit. På tirsdag spiste begge klassene lunsj på Ben’s Chili Bowl, som er en plass i Washington med mye historie. Dette er et sted som har hatt besøk av mange profilerte personer, blant annet Obama (som visstnok har sagt at dette er hans favorittplass å lunsje, men jeg vet ikke om han har vært der mer enn en gang) og som skjeldent stenger, ikke engang i unntakstilstander. Så derfor har dette ofte vært en samlingsplass i politisk opphetete situasjoner, så vel som naturkatastrofer. Kanskje. Han som fortalte historien snakket så lavt. På onsdag søkte jeg tilflukt på Barnes & Noble, som er en bokhandelkafé. Torsdag og fredag ble tilbragt i Georgetown, på The Georgetowner og litt rundt i nabolaget.

I helgen har jeg vært på kino, to ganger. Og kinogodteri i USA er king size. Men en “liten” cola og popcorn med smør er ikke å forakte. Vi har sett “Drive” og “Our Idiot Brother”, to vidt forskjellige filmer som begge kan anbefales. Vi har også vært et par turer på “The Dancing Crab”, den lokale puben i Tenleytown. Den er kanskje litt harry, men det er hyggelige folk som jobber der, de har stort sett det du ber om til en billig penge, og de har alltid plass. “Do you have peanuts?” “No, we don’t. But you could go buy some at CVS and bring them here, we don’t mind.” eller “Do you have rose wine?” “Hum, yeah, I think so… Would you like some?” Og i dag var vi på baseballkamp. Vi så hjemmelaget, Washington Nationals, vinne over Florida. Jeg fikk meg en caps og en foamfinger, en chilidog og en øl. Det var god stemning, og absolutt noe jeg blir med på igjen! Når man skjønner reglene blir det bare mer og mer spennende. I tillegg er sportsarrangementer i USA akkurat som på film. Musikken, underholdningen og klisjéene skuffer ikke.

“Do you have rose wine?” “Hum, yeah, I think so… Would you like some?”

Go Nats! Og so long!

I dag er det, som alle vet, ti år siden 9/11. Den siste uken har det foregått mye både her i byen, og i resten av landet, som har handlet om å minnes det som skjedde. Vi skal huske det grusomme, minnes de tapte, hedre de modige og lære av hverandre. Alle har unike historier å fortelle. Alles opplevelser er preget av hvor man befant seg, hvem man kanskje kjente, og hvem man er, blant mange andre ting. Sammen med klassen min hørte jeg Rudy Giuliani, borgermester i New York for ti år siden, snakke om sine minner fra dagen og tiden etter. Vi var også publikum på ‘The Kalb Report’ der fire av nyhetsankerne som jobbet med 9/11 fortalte om den vanskelige oppgaven det var å informere USA, og hele verden, om terrorangrepene, når de egentlig ikke visste hva som skjedde. På metroen for noen dager siden kom jeg i prat med en dame som sa at det er viktig å ikke være redd for å fortsette å leve   som før, men som samtidig måtte innrømme at hun er blitt mer nervøs.

Jeg har ikke deltatt på noen minnemarkering, men jeg har lest reportasjer i avisene og pratet med medstudenter. Det som har slått meg denne uka, er at jeg føler at jeg først nå forstår hva som skjedde i New York, Washington og Shanksville for ti år siden. Kanskje det er fordi jeg har 22. juli friskt i minne, og kanskje det er fordi jeg er ti år eldre nå. Det har fått meg til å tenke på utrolig mye forskjellig. Alle livene som har gått tapt. Sinnet som driver noen til å gjøre slike ting, og sinnet til de som blir offer for terrorhandlinger. Opplevelsen av tragedien for borgermesteren, journalisten, presidenten, mannen på gata, kona til han som jobber i nærheten av Pentagon, muslimen som blir kropsvisitert på åpen gate og de som sitter hjemme og ser på nyhetene. Konsekvensene av tragedien i form av sikkerhetstiltak, tverrkulturell kommunikasjon, misforståelser, hevn, ideologisk kamp og mye mer. Og ikke minst varigheten av konsekvensene, og det ene som fører til det andre, en evig rundgang av positive og negative forandringer. Like uforståelig og uoversiktlig som mye av dette avsnittet.

Vi har hatt i oppgave å skrive en sak om minnemarkeringen av 9/11. Oppgaven var å gå ut og delta på et eller flere arrangementer, og reportere fra dette. Når det ble sagt at det var kommet en terrortrussel mot enten Washington eller New York fikk vi tillatelse til å holde oss borte fra alle arrangementer hvis vi ville det, noe som i seg selv kan være en nyhetssak. Det har imidlertid ikke vært noe terror i dag, men jeg har holdt meg pent i Tenleytown, som er den delen av Washington som American University ligger i. Jeg har skrevet om å ha jobben som ‘mellommann’ mellom tragedien og folket. Kanskje det er noe som kommer her på bloggen etterhvert.

Vi har hatt en ordentlig skoleuke. Den ble litt amputert av Labor Day i begynnelsen, og det at jeg enda ikke har et internship. Uka som kommer har jeg større forventninger til. På mandag og tirsdag skal vi både ha besøk av talere på skolen, og dra ut i byen for å besøke interessante plasser. Dessuten har jeg intervjuer til internship begge disse dagene. På onsdag har vi ‘reporting day’, da skal vi rett og slett ut og reportere, et eller annet. Det blir spennende! På torsdag og fredag håper jeg at jeg har et internship å gå til.

Vi leser The Washington Post og New York Times for harde livet. Dessuten har de fleste pensumbøkene kommet i posten, så jeg skjønner at alvoret melder seg. Ved siden av internship og klasser skal vi skrive et ‘research project’ på ca 35 sider, som ligner på den velkjente bacheloroppgaven. Dette skal bli gøyt!

Ellers er sola tilbake i Washington, jeg har fått skille på føttene etter flipflop-sandalene mine og er glad for å kunne bruke de nye pilotbrillene mine fra Ray-Ban. Starbucks går ned på høykant, og vi spiser indisk, thai, burgere og vafler. Må naturligvis bevege oss en del for å kompensere, men vi har blitt ivrige på løpingen. Så langt, så bra! Madam’s Organ Blues Bar er vårt foreløpige stamsted, her er noe for enhver smak. Jeg har gått til innkjøp av diverse American University-effekter, og føler meg nå som en ekte, amerikansk (utvekslings-)collegestudent. Jeg har også lokalisert nærmeste cupcakebakeri, og blitt venn med eieren, som har lovet meg å spandere cupcake og kaffe om jeg tar med meg vennene mine.

Alt er såre vel, og ekstremt innholdsrikt!